På vei til Oslo

Jeg dro tidlig hjemmefra i dag og regnet med at det burde gå greit med den nye ringveien som er åpnet for en stund siden. Etter en time på veien kom jeg til Tusenfryd og tok den nye tunnelen mot Ring 3. Alt så lystig ut, men i det jeg kom ut av den var det stopp. Vel en time senere kunne jeg parkere på kontoret. Det tok altså lenger tid fra der jeg tok igjen køen og inn til jobben enn det hadde tatt fra Halden og til Oslo! Veiene i byen tar ikke unna like godt som de veiene som forer byen og dermed blir det stopp. I bilen kunne jeg nyte lydboka Engelen på det syvende trinn og hadde på den måten en ok kjøretur, men det var mange som hele tiden prøvde å bytte fil uten å oppdage at de ikke kom fortere frem. Stressnivået var nok vesentlig høyere der enn hos meg vil jeg tro. Nå har jeg akkurat tatt meg litt lunsj og nyter utsikten. Det regner!

Søndag morgen 6. desember

Fortsatt grått, men man kan jo håpe at det klarner opp litt utover dagen. Jeg har tenkte å tilbringe dagen i Halden i stedet for å reise til Oslo. Jeg er lite hjemme og i morgen passer det slik at jeg kan dra herifra på morgenen. Når man har eget hus er det alltid en del å gjøre og da er det ikke mye man får gjort på en liten helgevisitt hjemme.

3. des. 1953 – 2009

Så er det altså 56 år siden jeg kom til verden og den har forandret seg litt på den tiden. Egentlig har det vært moro å se hvordan verden utvikler seg eller går fremover som noen sier. Akkurat det kan sikkert diskuteres. Utvikling og fremskritt lyder som noe positivt, men er det alltid det?
Da jeg vokste opp, i dag kan man lure på hvordan vi fikk det til, gjorde vi alt det gale som både er forbudt og farlig i dag. Vi lekte i søla, spiste sand, vi hadde ikke engang EU-godkjent sand i kassene og vi ble sendt på besøk til unger i gata som hadde barnesykdommer. Her skulle man ikke spares for basselusker nei:-)
Skarpe kniver var en del av hverdagen og det hendte jo at eggen traff hud i stedet for trepinner man skulle spikke på, men det var ingen hysteriske voksne som yrte omkring og ville saksøke knivprodusenter og naboer. Mor eller bestemor vasket blod, forbandt sår og sendte oss ut i verden med kloke ord som: det blir nok folk av deg engang også. Forhåpentligvis har det det?
At det var mor eller bestemor som fikset dette hadde jo en grei årsak, fedre jobbet ute, mødre jobbet hjemme. I dag er det ingen “jobb” å være hjemme og alle skal jobbe ute. Det er også utvikling.
Bilene går fortere, stresset er større, tidsklemma skviser mange for tid, men vi jobber mindre og har allikevel tid til mindre. Kanskje tiden virkelig går fortere uten at vi oppdager det?
En sydentur er bare 2000,- kr unna. Det er også utvikling som gjør at alt flere kan sette seg på flyet og rømme landet som tilhører de spesielt interesserte for en liten stakket stund, før vi setter nesa hjemover til nye avgifter, nå også på miljøtiltak. Staten er alltid sulten og grådig og får ikke nok. Den spiser sine innbyggere med hud og hår.
Regjeringer kommer og regjeringer går, men den samme ulla består.

Jeg koser meg og prøver å nyte livet mens jeg kan. I morgen kan det være forsent, da ingen levende har noen oversikt over morgendagen.