På vei til Milli Park passerer vi et hus og en hage, blant mange andre, men for noen år siden var vi sammen med tyrkiske venner og de ville vise oss noe. De svingte opp foran huset og gikk ned i hagen. Der ble de ønsket hjertlig velkommen av husets folk. De var gamle naboer i Aydin. Nå hadde de flyttet hit og åpnet en liten kafé i hagen. Den gangen var det bare et lite skilt ut mot veien som vi som turister totalt ville ha oversett. Her ble det disket opp med mat og dette var ingen hurtigmat, bare hjemmelagde saker som Gözleme og Ayran, ved siden av typisk tyrkisk frokost. Siden har vi alltid dratt innom her.
Stine nyter tyrkiske tomater som smaker som tomatoer skal i motsetning til en del fabrikktomater uten smak som ser pene ut i våre handledisker.
3 slike “buer” har de rigget til i hagen og her ligger man omtrent til bords. Maten og roen man får her fører nesten søvntilstander mot slutten av måltidet. Bare å komme seg på bena etter et måltid her krever disiplin og jernvilje.
Her er Stine i prat med husets frue. Henne traff vi også i april da vi var en tur i Aydin. Mens vi satt hos venner og spiste middag på kvelden kom hun innom og gjensynsgleden var som alltid stor. Vi lovte selvfølgelig at vi skulle komme innom, noe vi altså gjorde denne søndagen. Stine og Rebekka fikk med seg en rose hver fra bedet foran huset.
