Tirsdag i Tyrkia

Tirsdag er ikke noen dum dag. Tyrkere finner alltid på en grunn til å ha marked, slik også på en tirsdag. Da er det lokalt marked rett ved hotellet og utvalget kan ingen klage på. Her var det ferskner fra Sirince som det gikk tre stk av på en kilo. Altså litt større enn dem du vanligvis ser hjemme. Luktene er som en eksplosjon i hjernebarken. Det var vel Aukrust som brukte uttrykket «som å slå selters rett i hjernbarken»? Nå spraker det ikke så mye her, men luktkaoset er herlig. Klær, frukt og grønnsaker forenes i en forykende rapsodi hvor det ropes «Üç kilo bir million»(3 kg for en 1 TRY) i den ene enden til noe totalt atonalt og uforståelig i den andre enden. Ikke skal jeg ha det heller.

Denne selgeren ropte ikke stort, her var det helt stille. Hun hadde sovnet i varmen og støyen – godt gjort.

Enkelte kjøpte mer en andre og syklet ivrig avgårde med fangsten.

Litt senere på dagen dro kona og jeg en tur ut til de nye basarbygningene ved Long Beach for å titte litt. Det var mye bra å velge i her, men for første gang måtte hun bite i det sure pruteeplet. Hun tapte! Hun hadde plukket varer for 32 1/2 TRY og begynte på 25, men selgeren stod på sitt. Han gikk ikke en «øre» under 30 og Stine stoppet på 28. Det ble ingen handel. Selgeren var så gjennomført sur at selv andre tyrkere i butikken gikk uten å handle med ham, så det var nok ikke bare kona som sparte penger her.

Is på havna

Neida, det har ikke blitt vinter, men med temperaturer langt oppe på 40-tallet kan det være greit med litt kunstig innvendig avkjøling. Vi ruslet ned til en av de mange kafeene på brygge og jeg bestilte «Iki Nescafe sade». I menyen fant vi også noen is-oppsatser som så lovende ut og kaloriene inntok våre mager. Deilig i slik varme.
På vei hem fra byen tutet en bil veldig på oss og da vi så nærmere etter så var det kjentfolk. Dørene for opp og vi fikk skyss hjem til hotellet. Selv i turiststrømmen ble vi gjenkjent, ikke dårlig.
Resten av kvelden har vi tilbrakt i hyggelig selskap her på hotellet med kokken og hans kone, samt de som eier hotellet og deres venner. Gjestfriheten er stor.
Tidligere i dag tilbrakte kona noen timer på hotellets kjøkken sammen med kokkens kone, hvor hun lærte å lage Gözleme på ekte tyrkisk vis. (Jeg filmet det hele og senere kommer det med i filmen fra oppholdet her).
Resultatet ble topp og vi satt her på verandaen og nøt det hele før vi la ut på resten av dagens eventyr som er litt beskrevet ovenfor.
Nå er det natt og i morgen begynner Ramadan her nede.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s